Dag 28 16.juni
Så skjedde det igjen. Landligge. For der papsen hadde klart å komme seg inn i går, dundret det nå inn bølger og brenninger og gjorde det umulig å sette kajakken på havet igjen. Så papsen måtte fint finne seg i å bli på land. Og hva skjer når han blir tvunget til landligge? Jo hodet blir arbeidsledig og savn etter kjæreste og familie blir stort. Så det endte med at papsen sendte meg en sms med forespørsel om hvor langt det ville være å padle Gøtakanal tilbake istedenfor å forsette nordover. Jeg har enda ikke svart på det, da jeg ikke liker det, og satser på at han skal klare å komme seg på vannet i morgen og få fylt hodet med herlig frisk luft og pågangsmot.
Men Laurence er ikke alene om å padle det Blå Bandet. Og han er ikke alene om å ”slite med psyken”. Det tar på å være alene. Det tar på å padle dag ut og dag inn. Så mange av de som startet bak han har valgt å kaste inn padleåren. Sjekk ut andre blogger via denne siden til HBB.
Men en som ikke kaster inn åra er Ola Höiden. Og sannelig kom han seilende inn til leirplassen til pappa. Det gjorde humøret til Laurence riktig så mye bedre. Ola sendte meg ett bilde jeg kunne legge ut også. Her smiler og koser papsen seg, og de som ser ekstra nøye ser at mannen ikke helt har klart å legge fra seg den ene lasten han har, som han sikkert hadde plan om å legge fra seg.
Les om Ola Höiden sin dag og hans betraktning om møtet på hans sin blogg.
Så selv om dagen begynte begredelig og med negative tanker ble den avsluttet med smil og latter og sikkert noen gode samtaler. På telefon på kvelden var Laurence litt lettere til sinns også så vi krysser fingrene for bedre vær og padling i morgen.
