Dagen pappa hadde gledet seg til, og gruet seg til og bekymret seg for og sett frem til var her. Lørdag 19. mai skulle det skje, Kristin T II skulle sjøsettes tunglastet og nypolert i vannet under gamle Svinesundsbrua. På land skulle det stå familie og venner og vinke ”til lykke på reisen” og i kajakken skulle han sitte og ta sine første av milioner av padletak på veien opp til Haparanda.
Alt var pakket og klart, Mamma og pappa hadde hatt en hyggelig kveld og spist frokosten sin sammen denne morgenen. Pappa fortalte at han etter en halv brødskive ikke klarte å få i seg mer. Maten bare svulmet opp inne i munnen. Var nok mange rare tanker som raste igjennom hodet på mannen der han satt på sin vante plass, serverte te til sin kjære etter å ha dekt på frokost bordet til henne som han har gjort i førti år.
Men undertegnende, altså sønnen, kom ramlende inn etter en nattevakt i sju tiden og fikk ristet litt liv dem før han gikk og la seg og lot mor og far gjøre den siste pakkingen.
Bilen er pakket og avreisen rett rundt hjørnet.
Klokken ti møttes tre biler i Horten, to av dem kom med, mens bilen med barnebarna, Hans Jakob og Ingun var to biler for langt tilbake i køen og måtte ta neste runde. Foruten familien hadde også Jan-Terje og Kari satt seg i bilen for å bivåne denne hendelsen.
Alle kom seg ned under Svinesundbrua og vi lånte stranda til det gamle fergeleiet til å pakke kajakken full. Så mens pappa pakket kajakken sin gjorde mor og de andre klart for en overdådig lunsj der på noen bord som sto utplassert.
Pappa svinset litt frem og tilbake og vi så vel alle på han at han kanskje ikke var mer enn 70% tilstede i det som skjedde, men kanskje ikke så rart når han snart skulle si ha det bra til sine nærmeste og kun kose seg med sitt eget selskap i 60 dager. Og enda mindre tilstede ble han kanskje da pappa sin lillebror Leif-Erik kom for å si god tur. Det gjorde godt for pappa å se han igjen, og pappa ble nok ganske så rørt når han hørte motorsykkelen hans komme ned.
Norsk flagg, eskimo åre, kajakk og Svinesundsbrua.....
Men maten ble servert og fortært, heller ikke her tok pappa de store munnfullene. Vi hadde nydelig salat, skinke og honningmelon, lunsj kaker og kokte pølser. Så her var det mer enn nok for alle. Kake hadde mamma bakt også. Litt gaver fra Jan-Terje og Kari ble overrakt. Og barna hadde også med seg sine gaver samt at mamma overrakte sin gave helt på slutten. Denne ble ikke åpnet, men mamma fortalte at gaven inneholdt en liten duk. For de av dere som har vært med mamma på padletur så skjønner dere hvor viktig mamma synes det er å ha med duk på tur for å få mest mulig hygge. Så pappa burde virkelig ikke komme hjem med de samme brettekantene på duken etter 60 dager, men heller gi tilbake en slitt og møkkete og brukt duk.
Så var tiden kommet. Tørrdrakten var på. De siste instruksjonene hva gjelder tekniske dippedupper ble gitt. Koser klemmer og tårer fylte stranden på det gamle fergeleiet mellom Norge og Sverige. Ett siste kyss til sin kjære og pappa setter seg i sin vakre farkost og tar de første padletakene på dette eventyret. Tilbake på brygga står vi andre igjen. Ser han padler litt opp fjorden for å komme under brua før han vender snuten utover mot havet og padler, (motstrøms) mot og under den nye Svinesundsbrua. Vi er stolte der vi står og ser han runder odden. Vår Laurence - ektemann, pappa, morfar, svigerfar, bror og venn - som legger ut på 2400 kilometer og kommer han frem vil han bli den første nordmann som har gjennomført denne turen.
Det befriende første padletaket med barnebarn som spente tilskuere.
Noen flere bilder fra avriesen
Ola spør morfar om hvor lenge han skal padle
Silje ser morfar skue utover
Marit og pappa i ett litt følelsesladd øyeblikk
Laurence med lillebroeren sin Leif-Erik
Padleren og konen
Som far så datter....
Sees i Haparanda
Det sjette padletaket.....av ca to millioner...
Endelig i gang....
