Det er dagen før avgang gml. Svinesund broen, det er også dagen etter dagen-17.mai – det er 18. mai, dagen Magnus og jeg innstiftet som «nasjonal hviledag for padlere» for to år siden da vi var lå ved Tranøy fyr under turen fra Tromsø til Tønsberg.
Det kribler i magen nå. Er litt lett nervøs. Har jeg med for mye? For lite?
Sannsynligvis for mye!
Gleder meg til å starte, være underveis, se mye nytt, ligge i telt i kanskje sytti netter, oppleve den helt spesielle følelsen en får av å vite at en er på langtur alene i kajakk. Dette er stort!
Mammas ostekake - like smakfull som vakker
Gruer meg også. Gruer meg til å si farvel til fine flotte familien min, til min kjære Kristin, våre flotte barn (voksne nå selvfølgelig) og våre to skjønne barnebarn. Det var ille nok for to år siden da Kristin og jeg tok farvel før flyturen opp til Tromsø. Men der ventet jo Magnus. Og de vi dengang vinket farvel til utenfor kajakkklubben i Tromsø kjente jeg jo ikke. Men i morgen står familien min under Svinesund broen og vinker meg farvel – det blir en tung stund. Men den tunge følelsen dette farvel gir vet jeg snart vil vike for GLEDEN jeg vil føle ved kun å tenke på hvor godt det blir å se de alle igjen i august. En gledens tanke jeg vil ha med meg hele veien til Haparanda.
På turen fra Tromsø til Tønsberg hadde jeg som motto:»Jeg må ville det jeg kan. Hvis ikke kommer dagen jeg ikke kan det jeg vil» Dette har jo større aktualitet nå! Men siden jeg nå skal padle en bit lenger gjør jeg Karin Boye sine ord til mine: « Nog finns det mål och mening i vår ferd
men det er vegen som er mødan verd».
Padleren og konen sier på gjensyn
Red.anm:
Det ble tatt masse bilder fra starten og det vil bli lagt ut tekst fra begivenheten mandag ettermiddag....noen må jobbe.... :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar